Vi mennesker har et diskutabelt nærmere forhold til hunder enn vi har til noen andre dyrearter. Kommunikasjonen mellom hunden og mennesket er unik, da få andre dyr forstår enkelte ord vi har lært dem betydningen av, reagerer når vi peker på noe, eller henter pinnen vi kaster. Hunden blir trist når matmor er trist, ivrig når eieren er ivrig, og de stiller opp når de tror vi er i fare. Vi fungerer som forsørgere for hunden, og forholdet mellom matmor og hund minner i stor grad om forholdet mellom mor og barn. Mange av oss fornemmer en nærmest telepatisk forbindelse. Vi føler at den lille skatten vår kjenner til våre innerste tanker og følelser. Vi tror så gjerne dette skyldes hundens intuitive evner og sterke bånd til oss.
Hunden viser oss ubetinget kjærlighet i form av å alltid kreve vårt selskap. Der katter er kjent for å være selvstendige og mindre avhengige, fremstår hunden langt mer betatt av matmor og er langt mer hjelpeløs i hennes fravær. Denne ubetingede kjærligheten og lojaliteten vi får fra vår bjeffende pelsdott, gir oss en stor følelse av ansvar, samt å ha en ytterst lojal venn. Der vi som eiere fungerer som “in loco parentis”, er hunden konsekvent som barnet vårt å regne.
Hunder og mennesker har fraternisert med hverandre lenger enn man skulle tro. Helt tilbake til for 100.000 år siden hadde hunder og mennesker et stabilt forhold der begge arter bidro til å temme hverandre. Etterhvert ble hunder holdt som husdyr, og som i dag til arbeid; deriblant sauesanking og jakt.
I dag huser vi alt fra pudler, dachser, labradorer, Shetland Sheepdogs, og blandingsraser som man gjerne kaller labradoodle, cockerdoodle og goldendoodle.
Man kan spørre verdens utallige hundeeiere om hovedårsaken til at vi elsker våre pelskledde rovdyr. Den ubetingede kjærligheten, den endeløse lojaliteten, måten de leser følelsene våre på og responderer til dem, er blant faktorene vi allerede har vært inne på. Dog, (pun intended) er mange av oss enige om at det aller beste med hunden, er at de får oss til å føle oss som de viktigste menneskene i hele verden. At nettopp vi er sentrum i deres bittelille univers. De venter utenfor soverommet når vi kommer hjem, hopper på oss og bjeffer noe som utvilsomt kan oversettes til noe lignende: “endelig er du hjemme! Glad for å se deg!”. En gjensynsglede man sjeldent får fra noen andre, dag etter dag. Hunden blir dessuten aldri lei, tar oss ikke for gitt, og den hale-logrende ivrigheten opphører aldri.
Vår kjærlighet til dem er selvsagt gjensidig. Selv om vi kanskje ber dem slutte å bjeffe iblant, velger vi å påta oss alt ansvar og bruke masse penger på deres velvære. Vi er like avhengig av dem, som de er av oss.
Mighty Pen
